Hvor detaljert må et storyboard for intervju og show egentlig være?

Nesten alle som starter på modulen om storyboard for intervju og show stiller det samme spørsmålet i løpet av første uke: hvor detaljert må skissene være? Mange tror at et storyboard krever tegneferdigheter, og blir stille når de ser en ferdig tegnet serie. Svaret mitt er alltid det samme. Skissene skal være detaljerte nok til at en annen i teamet forstår hva bildet skal vise, og ikke mer enn det.

Et storyboard er et arbeidsdokument, ikke et kunstverk. Det skal svare på tre ting: hva er i bildet, hvor står personene og kameraet, og hva kommer etterpå. Hvis skissen svarer på det, er den ferdig. Strekmenn og enkle rektangler fungerer like godt som pene tegninger, så lenge alle leser dem på samme måte.

Her i begynnelsen av høsten, når mange planlegger høstens første intervjuer og små scenearrangementer, er dette ekstra aktuelt. Da er tiden knapp, og det er fristende å hoppe over skissene helt. Det er sjelden en god idé.

Hver rute i et storyboard trenger et tydelig bildeutsnitt. Er det en nærbilde av den som svarer, et halvtotalt av begge ved bordet, eller et vidt bilde av hele scenen? Tegn en ramme, plasser personen i den, og skriv utsnittet med to ord under. Det er ofte nok.

Plassering er neste punkt. Intervjuer går ofte galt fordi ingen har tenkt på hvem som sitter hvor, og hvilken side kameraet står på. En liten pil som viser blikkretning og en markering for kameraet løser det meste. I liveshow legger du til hvor deltakerne beveger seg inn og ut av bildet.

Rekkefølgen sørger for at hele teamet vet hva som kommer. Nummerer rutene, og skriv en kort linje om overgangen når bildet skifter. Når du øver på dette i kurset, ser du fort hvor lite som skal til for å gjøre en plan lesbar for andre.

• Utsnitt: nærbilde, halvtotal eller totalbilde
• Plassering av personer og kamera i rammen
• Blikkretning og bevegelse med enkle piler
• Nummer på hver rute og en linje om overgangen

Et intervju er stillestående og forutsigbart. Der holder det ofte med fire til seks ruter: etablerende bilde, nærbilde av gjesten, nærbilde av intervjueren, og kanskje et innskudd som viser hendene eller omgivelsene. Skissene kan være svært enkle, fordi variasjonen er liten.

Et show er noe annet. Der skjer mye samtidig, og kameraene må skifte raskt. Her hjelper det å tegne hver rute med en etikett for hvilket kamera som har bildet, slik at storyboardet også blir et underlag for kuene. Det er gjerne her nybegynnere ser størst nytte av å ha tegnet først.

Begge deler øver vi på i modulen, med små oppgaver du kan gjøre i eget tempo. Du velger selv om du tar utgangspunkt i et intervju du har lyst til å gjennomføre, eller et lite scenearrangement fra miljøet rundt deg.

Den første feilen er å tegne for mye. Når hver rute får skygger, ansiktsuttrykk og bakgrunn, bruker du tiden på pynt og mister oversikten. Hold deg til det som påvirker opptaket: utsnitt, plassering og bevegelse. Resten kan du skrive som en kort notis.

Den andre feilen er å glemme leseren. Skissene dine skal forstås av kameraoperatøren, lydansvarlig og den som regisserer, ikke bare av deg. Test dem ved å vise dem til en person som ikke har vært med i planleggingen, og spør hva de ser. Misforståelsene som dukker opp, er nyttige å få avdekket før opptaksdagen.

Den tredje feilen er å ikke versjonere. Når en skisse endres etter en prøve, skriv versjonsnummer og dato øverst. Da vet alle hvilket ark som gjelder. Dette henger tett sammen med rutinen for revisjon av dokumenter, som vi tar i en egen modul.

Oppgavene i modulen er små med vilje. Første oppgave er å skissere seks ruter for et kort intervju på en side, uten linjal og uten viskelær. Du får tilbakemelding på om skissene kan leses av andre, ikke på om de er pene. Det tar mange nybegynnere med lettelse.

Neste oppgave er å ta et liveoppsett og tegne det samme løpet fra to kameraer. Du ser hvordan skissene kan kobles til kameraplasseringer og kuer, og hvor lite som skal til for å gjøre planen tydelig. Etter hvert bygger du en liten mappe med egne skisser du kan bruke videre.

Realistisk utbytte er ikke at du blir tegner, men at du får en vane: å skissere før du filmer. Det gir roligere opptaksdager og færre overraskelser på stedet.

Noen ganger blir storyboardet for stort. Hvis du trenger mer enn én side per scene, er det et tegn på at scenen bør deles opp, eller at du tegner detaljer som hører hjemme i opptakslisten. Ta et steg tilbake og spør hva teamet faktisk trenger for å lykkes.

Andre ganger er skissene for tynne. Hvis kameraoperatøren stiller spørsmål på opptaksdagen som skissene burde ha besvart, mangler det informasjon. Legg til en linje om utsnitt eller plassering, og se om spørsmålene forsvinner. Slik justerer du detaljnivået over tid.

Det finnes ikke ett riktig svar, men det finnes en god tommelfingerregel: skissen er detaljert nok når ingen må gjette.