Slik bygger vi sjekklister som brukes under prøvene

Når jeg planlegger et opptak, skiller jeg mellom dokumentene som beskriver hva vi skal filme, og dokumentet som sørger for at vi faktisk er klare. Opptaksliste og storyboard sier noe om innholdet. Sjekklisten for prøven sier noe om tilstanden: er kamera plassert, er lyset testet, vet alle hva de skal gjøre i første scene?

Mange nybegynnere hopper rett fra planlegging til opptak og regner med at prøven tar seg av resten. Da blir prøven ofte en uformell gjennomgang der halve tiden går til å lete etter ting som kunne vært avklart på forhånd. En liste gjør prøven til en kontroll, ikke en gjetning.

I kurset øver vi på å skrive listen mens vi fortsatt sitter ved skrivebordet, med manus og kameraplan foran oss. Da blir punktene hentet fra planen din, ikke fra en generell mal som passer til alt og dermed til ingenting.

Verktøyene mine er enkle. Jeg skriver ut listen på A4, setter den på et skriveunderlag med klype og bruker blyant, slik at jeg kan viske ut og endre. Flerfargede penner fungerer også, så lenge hele teamet forstår hva fargene betyr. Det er ikke noe program du må laste ned eller lære deg.

Papir har en fordel i et studio: det går ikke tom for strøm, det kan holdes opp mot lyset, og flere kan se på det samtidig. Når en kameraoperatør står ved stativet og jeg står ved bordet, kan vi peke på samme linje uten å åpne noe som helst.

Samtidig er papiret bare bæreren. Det viktige er strukturen på listen. Jeg deler den i tre blokker, og hver blokk har en tydelig overskrift, slik at øyet finner riktig sted selv når det er travelt.

• Før teamet kommer: rom, strøm, stoler, bakgrunn
• Under oppsett: kamera, lys, lyd, avstander
• Under selve prøven: kuer, overganger, tidsbruk

Jeg starter med opptakslisten og går scene for scene. For hver scene spør jeg: hva må være på plass for at akkurat denne innstillingen kan tas? Svaret blir et punkt på listen. Er det tre kameraposisjoner i scenen, blir det tre punkter om plassering, og kanskje ett om lysnotatet som hører til.

Deretter leser jeg kamerakuene og markerer hvor teamet må gjøre noe samtidig. Et skifte mellom to kameraer krever at begge operatørene er klare, og det skal stå på listen som en egen linje, ikke gjemt i en setning om noe annet.

Til slutt skriver jeg punktene som korte handlinger som kan avkrysses: Sett kamera B ved venstre vegg. Test mikrofon på gjesten. Gå gjennom første zoom. Et punkt som ikke kan krysses av, er som regel for uklart og må skrives om.

En liste i feil rekkefølge blir ignorert. Hvis punktet om lydtest står etter punktet om siste kamerakue, vil folk hoppe over det og gjøre det fra hukommelsen. Jeg ordner derfor alltid punktene slik arbeidet faktisk går i rommet, fra det som må gjøres først til det som kan vente.

Jeg legger også de punktene som ofte glemmes, helt øverst i hver blokk. Det kan være batteri, minnekort, ekstra kabler eller en klokke som alle kan se. Det er kjedelige punkter, men det er nettopp de som stopper en prøve når de mangler.

Underveis i kurset ber jeg deltakerne lese sin egen liste høyt for en annen. Hører den andre et hopp eller en uklarhet, er det ofte et tegn på at rekkefølgen ikke stemmer med virkeligheten.

Under prøven bruker jeg listen aktivt. Jeg går gjennom den sammen med teamet, krysser av det som er gjort, og skriver korte notater ved siden av det som ikke fungerte. Et notat som kamera A står for nær, eller kue 4 kom for sent, er verdt mer enn et minne ukene etterpå.

Jeg setter en tid på hver blokk, bare som et omtrentlig mål. Det hjelper meg å se om oppsettet drar ut, og om vi må forenkle planen før selve opptaksdagen. Dette er særlig nyttig for små team der alle har flere roller.

Når prøven er over, har jeg en liste med avkrysninger og notater. Den leveres videre til revisjon, der notatene blir til endringer i dokumentene, med tydelig versjon og dato, slik at ingen jobber ut fra gamle ark.

• Kryss av underveis, ikke i etterkant
• Skriv notater i margen ved det som feilet
• Sett av tid til en kort oppsummering

Et intervju har få bevegelser og mye ro, så listen blir kort og konsentrert om lyd, lys og plassering av gjesten. Her kan ett ekstra punkt, som å teste hvordan stemmen høres ved lav tale, spare deg for en hel opptaksdag med dårlig lyd.

Et live-show har motsatt behov. Mange kameraer, mange kuer og lite tid til å rette opp. Listen må derfor ha flere kontrollpunkter underveis, og hver operatør bør ha sin egen kopi med bare de punktene som gjelder dem. Én felles liste for alle blir fort uoversiktlig.

I begge tilfeller gjelder samme metode: bygg listen fra planen, ordne den etter arbeidsflyten, og bruk den aktivt. Tilpasningen handler om hvor mange punkter og hvor mye detalj, ikke om et annet verktøy.